Den gang furuen stod høi og slank og speilte seg i ” Kilen”
Det var en tid, for ikke mer end 10-20 aar siden, da Haave skoven endnu var til – da furuen stod høi og slank og mørk og tæt og speilte sig i ”Kilen”, og veiene indover og utover var dunkle og svale med susende bar i de brede kroner, med naaleduft og linnæa. – Det var den gang Haave skov hadde en profil som var en sjeldenhet, et særsyn – med den skarpe, jevnt stigende linje fra de stormvredne, krypende træbusker ytterst mot rullesteinen, opover moen, høiere og høiere, indover til storskoven ved ”kilen” – tæt og mørk som en mur mot sjøen. – Naaja, den tid er forbi. Og der har i de siste par aar været skrevet og talt saa meget om hvad der var, hva der er, hva der kanskje kunne og burde gjort det – slik som der alltid blir talt og skrevet, naar noget galt skedd helst skulle vært ugjort – naturligvis. Men har skoven ligget øde siden den ble ødelagt?
Utdrag fra leserinnlegg i Vestlandske tidende 17. juni 1921. Artikkelen, som er undertegnet Th., forteller videre om et rikt turliv på Hove til tross for skogødeleggelsen.
Hva var skjedd med den sagnomsuste skogen på Hove?
Hoveskogen er i flere arkivdokumenter og andre kilder beskrevet som svært verdifull. Fra Hoveskogen ble det i siste halvdel av 1800-tallet i stor utstrekning levert master og rær til distriktets skipsbyggerier. Skogen stod tett og grov med slanke, rette furustammer hvilket passet bra til master og rær for skipsbyggeriene. Skipsbygger Anders Henriksen Friisø kjøpte Hove gård med tilhørende skog av skipsreder Hans Aalholm i 1891. Gården hadde da vært i Aalholmslektens eie i mer enn 300 år. Anders Henriksen Friisø hadde skipsbyggerier flere steder langs kysten. Selv om seilskute-byggingen nå nærmet seg slutten var det likevel ikke helt slutt, Friisø bygde sin siste seilskute i 1906. Den fine rette furuskogen var som sagt ypperlig til skipsmaster og rær. Friisø lot deler av skogen hogge ut. Imidlertid stod likevel god skog tilbake da gården ble lagt ut for salg i 1913. Skogen ble taksert av skogmester Sætreng som den gang beregnet verdien til kr 65.000,00. Eiendommens totalverdi ble satt til kr 92.000.
Da gården denne gang ble lagt ut for salg engasjerte Arendals apoteker Onsager seg sterkt i få til en bevaring av skogen og den fine badestranden som han mente burde sikres for byens innbyggere, eller som Magistraten uttaler i Agderposten 29 mars 1913: ” Det ville selvfølgelig være heldig at bevare Hoveskog og ha den som Utfartssted for den mindre bemidlede Del af Befolkningen.” Onsager lyktes i å få et enstemmig formannskap til å gå inn for kjøp. Imidlertid ble forslaget avvist av bystyret i Arendal. Forut for bystyremøte kan leses flere artikler, både i Agerposten og Vestlandske Tidende, om argumenterer for og mot kjøp av Hove gård med tilhørende skog og badestrand. De som ikke ønsket å kjøpe gården mente at ervervelse av friluftsområder til byens befolkning lå utenfor bystyrets oppgavefelt, og at skattepengene burde gå til oppgaver som fattigvesen, skole og helsestell. Onsager prøvde da å få staten til å kjøpe eiendommen. Fra statlig hold var det interesse, men staten fant ikke økonomiske midler til å kjøpe eiendommen. Onsager som hadde fått båndlagt gården med tanke på oppkjøp av Arendal kommune, valgte da sammen med A. Evensby å kjøpe gården for så å selge denne videre til trelasthandler Chr. Hauge. Trelasthandleren lot det meste av skogen hogge ut, men sparte en del underskog.
I perioden 1890 – 1915 ser det ut til at Hoveskogen ble utsatt for rovdrift. Økonomisk inntjening, skipsbygging og trelastvirke var av større betydning enn friluftsliv og naturvern.
Etter at trelasthandler Hauge hadde fått hugget ut skogen, solgte han i 1915 gården og skogen til Knut Engelskjøn. Det ser ut til at han har skjøttet skogen bedre. I Agderposten 18.januar 1930 kan vi lese i en artikkel skrevet av Jens Vevstad:
Engelskjøn har drevet 600 tylvter gran i Hoveskog- det var gammel underved som ikke rakk noen vei. For øvrig er skogen spart. Ungskogen kommer merkelig villig der ute, og det er en glede å se hvor tett og frodig den står. Den gamle verneskog som i storskogens tid tok av for havstormen, står nu og verner og luner for ungskogen…
Tromøy herredstyre vedtar Vernevedtægter i 1914
Verneskog er den skog som vokser nærmest vekstvilkår som gjør skog mulig. Det kan dreie seg om skog øverst mot snøfjell og storm, skog mot hav og vind, eller mot sand.
Verneskogen er ofte kroket og vindskjev, slik som vi der den på Hove og Spornes. En av turstiene som går langs dette verneskogsbeltet, er av mange kalt ”troll-stien” fordi stien går langs forvridde furustammer som gir inntrykk av nettopp trollskog.
Verneskogen på Hove ble fredet allerede i 1914. Dette som resultat av lov om ”Værneskogens bevarelse og mod skogenes ødelæggelse” av 1893.
§ 1 i loven definerer verneskog som skog der skjønnes at tjene til Værn mod sneskred, Stenskred, Ælvebrud eller sandflugt eller til særlig beskyttelse for anden Skog eller for bebygget land, videre Grænseskog eller Fjeldskog, som på grund af sin Beliggenhed op i mod Høifjeldet, ud i mod Havet eller høit mod Nord har saa liden Vekstermulighed, at den skjønnes at ville lægges øde, om den mishandles eller forhugges.
Amtstinget (fylkestinget) skulle bestemme i hvilke kommuner loven skulle gjelde og disse kommunene skulle velge tre menn i eller utenfor kommunen som hadde som oppgave å lage en oversikt over den skog som skal defineres som verneskog i kommunen.
Nettopp innføring av lover som enten skaper en plikt eller rettighet er grunnlag for arkiv som skapes. Lov om værneskogens bevarelse og mod skogenes ødelæggelse medførte at det 7.mai 1914 i Tromøy herredsstyre ble behandlet sak om Verneskogsvedtægter for Tromøy.
Av vedtektene fremgår blant annet at hogst av bar og løvtrær i verneskogen er forbudt. Amtskogsmesteren kunne imidlertid anvise ”gavnlig” avvirkning av skogen. Trær som kunne hugges skulle merkes av en av herredsstyret godkjente blinkøks. Flekking av never og bark var forbudt. Herredsstyret skulle ansette oppsynsmenn, lønn fastsettes av herredskassen mod lovbestemt refusion av statskassen, likeledes at utgiftene ved opsynsmandens utblinking utredes av herredskassen. Overtredelse av vedtektene kunne straffes etter den alminnelige borgerlige straffelov §339.
Restriksjoner på bruk av Hove skog også før 1900
Flere arkivdokumenter fra perioden 1700 – 1900 forteller om restriksjoner i tilknytning til skogen på Hove. Dette var nok mer i egeninteresse enn av naturvernhensyn. Hans Aalholm som var eier av Hove gården fram til 1881, fikk satt opp plakat om ”Fredlysning”. Budskapet her er skarpt:
Efter begaaet Hærverk i Haave Skov fredlyser jeg herved mine Eiendomme Haave og Gjærvold, deres Skoge, Grunde og Strande på Tromøen for enhver uvedkommende Benyttelse…” Det var ikke tillat å oppholde seg i skogen, stranden eller marken uten tillatelse fra Aalholm.
Utskrift av skjøte og pantebok for Nedenes for 1696, rettsprotokoll nr 5538 og i 1713, rettsprotokoll nr 5540 forteller om ulovlig hogst i Hoveskogen. Rettsprotokollene slår fast at dersom dette skjer igjen vil vedkommende måte ”Lide efter loven”.
Raet landskapsverneområde
Hove skog og verneskogen inngår i dag i det som kalles Raet landskapsverneområde (se kart, Fylkesmannne i Aust-Agder, miljøvernavdelingen). Skogen er fortsatt vernet, men har ikke den samme funksjonen som tidligere da store deler av Tromøya har betydelig mer vegetasjon. Imidlertid slås det fast i verneforskriftene utferdiget av fylkesmann i Aust-Agder i 2003, at verneksogen er fredet i medhold av lov om skogbruk og skogvern av 21.05.1965.
Ra-morenen ble dannet under siste istid. Raet er et viktig kriterium for vern av området som nå er fredet i medhold av naturvernloven av 2000, og med verneforskrift utferdiget av fylkesmannen i Aust-Agder, 2003. Området strekker seg fra Jerkholmen i vest til og med Tromlingene i øst, en strekning på ca 15 km. I området finnes fornminner fra bronsealder og vikingtid, til sammen ca 50 gravhauger.
Som vi kan lese av avisinnlegg var Hove og Spornes allerede tidlig på 1900-tallet attraktivt som rekreasjons- og friluftsområde. En interesse som gjennom siste århundre bare har økt. I 1977 ble det således inngått avtale om opprettelse av Skjærgårdspark hvor bl.a. Hove og Spornes inngår.
I 2000, 87 år etter at et flertall i Arendal bystyre avslo kjøp av Hove gård, skog og badestrand, overtok Arendal kommune eieransvar for hele Hoveområdet som i dag er et høyt skattet friluftsområde.